Menu
MENU

Unn deg en helgetur ut i lyset

For mange av oss er det nå mørkt når vi er ferdig på jobb. Dermed blir helga ekstra verdifull. Da kan vi være ute i dagslys.

Tekst: Bjørnar Eidsmo Foto: Pershusfjell, Bjørnar Eidsmo og Johannes Rummelhoff
28.11.2017


En dag jeg studerer kartet over Nordmarka legger jeg merke til noe helt spesielt. Tre utsiktpunkt er markert på rekke og rad langs en fjellrygg på flere kilometer. Hva er dette?, tenker jeg og blir veldig nysgjerrig.

Siden har jeg både løpt og gått på ski i dette flotte området flere ganger. Jeg har nevnt for andre at de må bli med dit. Nå har markaentusiasten Johannes Rummelhoff bitt på agnet. En novemberdag spør han om jeg er med dit førstkommende lørdag.
– Jeg stiller. Først må vi bare finne ut om det er for mye snø der til at vi kan løpe, svarer jeg.

Planlegging

Det har både snødd og regnet den siste tiden. På nettsiden til Skiforeningen ser at jeg ingen løyper er preparert der vi har tenkt oss. Vår rute er best egnet for løping, så det lover bra. På instagram oppdager jeg at @ultratrening har lagt ut et bilde fra dit vi skal. Det ser ut til å være endel snø i bakgrunnen. Da jeg spør forteller han at det er fine løpeforhold. Hurra!

Jeg tegner opp et ruteforslag på en tur på 26 km. Den vil nok ta 4-5 timer slik jeg husker terrenget. Da er en bonustur til Nordmarkas høyeste topp inkludert. Dit skal vi ikke komme, men det vet jeg ikke enda. Johannes syns forslaget ser bra ut. En turinvitasjon spres videre til noen løpevenner og facegruppa Stiløperbanden. Emil Johan Oliver melder sin interesse. Johannes skriver til meg at en Oscar Galvin er klar. Hvem er det tro? En Annette vil også bli med, men drar i brekket da hun blir obs på hvor tidlig vi skal dra. Vi ønsker jo å utnytte dagslyset.

Lørdag står jeg tidlig opp, tar på meg løpeklær, smører en stor niste og fyller opp 1,5 liter vann fordelt på tre flasker. Deretter slenger jeg hele løpesekken, piggsko og ekstra tørt ullskift i en bag og rusler ut. Det er kuldegrader. Når jeg puster damper det.  Over meg er det skyer. Skulle det ikke bli sol? Dagen er i hvert fall godt i gang med å lysne.

Fremmedkaren

Klokka halv ni går jeg inn i Helgesens gate på Grünerløkka i Oslo. Johannes bor der. Da legger jeg merke til en kar som står henslengt inntil en vegg. Han har på seg en tykk jakkeskjorte av et slag. Kan dette være en løper? Da jeg kommer nærmere ser jeg ned på føttene hans. Der er et par løpesko. Avslørt.

–        Hei, er du Oscar?, spør jeg.

–        Yes, I am, svarer han.

Det viser seg at Oscar kom til Norge i sommer. Han er en australsk utvekslingsstudent som studerer filosofi på Universitetet i Oslo. Samtidig elsker å han å løpe langt. Emil kommer ruslende også. Nå mangler bare Johannes. Det er hans leilighet vi står utenfor. Vi har stått her og pratet en stund allerede.

–        Did you ring the bell?, spør jeg.

–        No, I didn’t, svarer Oscar.

Jeg ler og ringer på. Snart kommer Johannes ut døra. Vi hopper inn i Poloen til samboeren hans. Sist jeg var i den bilen var da jeg skulle delta i KRSUltra i Kristiansand i april. Det var også første gang jeg møtte Johannes. Siden har vi hatt mange fine løpeturer.

Bollestopp

Vi kjører oppover stamvei fire i retning Gjøvik. Løpepraten går. Oscar deltok i Nordmarka Ultra Challenge i oktober og kjenner deler av dagens rute. Det er spennende å høre han fortelle om løping  i australsk natur. Ja, kengurene er rare, bekrefter han. Siden Oscar studerer filosofi lurer Johannes på om han har lest noe av norske filosofer og naturelskere som Arne Næss og Peter Wessel Zapfe. Det har ikke Oscar, men han er tydelig interessert. Kanskje jeg burde lese noe av dem også? Samtalen glir over til å snakke om boller. Vi må ha oss en bolle. Jeg er dessuten kaffetørst.

Da vi går ut av bilen på Shell i Hakadal bråsnur Johannes og henter fotokameraet. Hva er det han ser? På jordene rundt oss ligger det morgendis. Noen solstrålene finner veien gjennom tåka. Fotografering handler jo om å fange lys. Johannes knipser et bilde.

Bolla er overraskende god. Når ble boller så gode på en bensinstasjon? Den smaker jo hjemmelaget. Johannes filmer bollegleden i bilen og legger en snutt ut på instastoryen til Sky Blazers. Det er en løpegruppe vi er med i.

Foto: Johannes Rummelhoff

Frost

Senere tar vi inn på en skogsvei. Høyere oppe er det is på vannene.

– I have never seen that before, sier Oscar.

– A frozen lake?, spør jeg.

– I have never seen snow on top of ice like on that frozen lake, svarer han.

Oscar har visst bare sett snø en eller to ganger før. Jeg har aldri tenkt på at det tynne snølaget oppå isen er noe unikt. Nå ser jeg på vannet med nye øyne.

Halvannen time etter at vi forlot Løkka er vi fremme ved Tverrsjøstallen. Dette er en parkeringsplass, et tun og et sted for å samle dyr som skal ned fra fjellet. Jevnaker er nærmeste tettsted. Nå er vi alene her. I skyggen der vi står og gjør oss klare føles det bikkjekaldt.

– You should try OL-floka, sier jeg.

– What?, sier Oscar.

– Hæ?, sier Emil.

Siden to av fire ikke kjenner igjen varmetrikset som herjet landet under OL i Lillehammer holder jeg en demonstrasjon.

– Hit your back hard, sier jeg og slår håndflatene på ryggen så det smeller.

Knitrelyder

Etter noen flere øvelser for å få i gang blodsirkulasjonen løper vi avgårde bortover grusveien. Det er deilig å være ute i lyset og å kjenne den friske lufta. På vår venstre side har vi Tverrsjøen. På høyre side er det tett granskog med et tynt snø- og rimlag på greinene. Et mildvær tidligere i uka har dessverre smeltet bort det meste av snøen, men noen steder knitrer det likevel under beina. Det er litt glatt noen steder, men det går helt fint. To av oss har piggsko, en har brodder og en løper med terrengsko uten ekstra feste.

– Se der. Look!, sier jeg etter en snau kilometer på grusveien. Foran oss er et skilt som leder opp til en blåsti. “Pershusfjellet” står det på skiltet.

Forventningen

Skiltet og det blå merket på nærmeste tre gir meg en følelse som gjør meg jublende glad. Snart skal vi løpe over en fjellrygg på en fin sti i åpen furuskog. Vi skal nyte utsikten over Skarvvatnet, Pershusvatnet og Finntjern. Noen solstråler vil finne veien helt frem til ansiktene våre. På vei ned fra fjellet vil vi få møte et hyggelig par med en leken hund. Dette skal bli de eneste vi ser denne dagen og de kommer til å dele to verdifulle tips. Det ene dreier seg om hvor Norges siste eventyrskoger er. Det andre vil være om et annet utsiktssted i nærheten vi bare må oppleve en dag.

 

 

Deretter skal det bli gjensyn med den lettløpte stien forbi Finnerudseter. Ved en Milorghytte fra krigens siste måned kommer vi til å oppleve et tett snødrev. Oscar vil da få en kjapp innføring i hva motstandsbevegelsen var og hadde med marka å gjøre. Etter 13 km vil vi komme til Katnosdammen. Der skal vi låse oss inn med den geniale DNT-nøkkelen jeg fikk tilgang til dagen før. Hytta vil være tom, men varm etter forrige natts gjester. Kaffe skal vi finne i et skap.

Videre skal vi løpe nordover igjen på blåsti i endel av marka jeg aldri har vært. Vi kommer til å endre ruta på slutten slik at vi får oppleve Kollern på 688 meter over havet. Der vil trærne vike slik at en storslått utsikt trer frem. I vest skal vi se rosaskjæret fra solen som smyger seg sakte ned gjennom ettermiddagsskyene. Fra toppen skal vi løpe i full fart nedover på en gøyal sti full av is og snø. Ved vannet Ølja vil bein begynne å bli stive og lyset gradvis forsvinne. Svarttjernshøgda, markas høyeste punkt på 717 meter over havet, skal vi derfor ikke rekke å nå og passere 180 høydemeter nedenfor. Når vi kommer frem til bilen vil vi ha vært ute i seks timer og løpt 31 km. Det vil da mørkne helt i løpet av ti minutter.

Alt dette er frem i tid. Nå står jeg fortsatt foran skiltet til Pershusfjellet. Der tar vi av fra grusveien og starter oppstigninen på en blåmerket sti. Jeg nyter lyset og hvert skritt i den frosne og fredfulle novemberskogen. Rundt meg er tre andre som setter pris på det samme.

Foto: Johannes Rummelhoff